-VANN og BÅTER

'Pelago è detto quello, il quale à figura larga e profòda; nel quale l'acque stanno con poco moto.'

Leonardo da Vinci (nr. 932)

(Sjø er navnet gitt til det vannet som er vidt og dypt og som ikke har mye bevegelse.)

Vannet er det elementet Leonardo synes å ha vært mest fascinert av. Notatene hans er fulle av vakre og dramatiske tegninger av dette mektige elementet. Det er tegninger av veldige bølger og deres bevegelser og av mektige og farlige malstrømmer. Men også av småbekker og hvordan vannet beveger seg forbi og over små hindringer er med, alt naturtro og vakkert gjengitt. Man kan skimte en viss likhet mellom hvordan han gjengir det vakre krusete håret hos en kvinnelig modell og disse avbildningene av vannet. Mot slutten av hans liv kan man mer og mer skimte de apokalyptiske trekkene i hans skisser av vannet og havet. De ble enda mer dystre, mørke og mektige, han skriver selv under et av bildene at det er syndefloden han her har gjengitt. I tillegg til å ha en slik fascinering og et følelsesmessig forhold til vannets element var han også sterkt inne i den mer vitenskapelige og forskningsmessige delen av det. Leonardo hadde sjelden mulighet til å foreta førstehånds iakttagelser av havet, men av og til var han i nærheten og da brukte han tiden godt. Slik som i 1504 da han var i havnebyen Piombino på oppdrag for Cæsare Borgia. Men floder, elver og bekker fikk han mer enn nok sjanse til å iaktta og gjøre studier ved, særlig mot slutten av sitt liv hvor han flytter ut til Melzi og senere når han kommer til Amboise.⁹ I tillegg til disse studier av vannet ute i naturen gjør han en del forsøk under mer kontrollerte omgivelser i forskjellige konstruerte vannrenner og kar. En av de vitenskapelige bemerkningene Leonardo kommer med i sine notater om vann er:

`Blant de fire elementene er vann både det nest tyngste og det nest mest ustabile'

(oversatt av meg fra J.P. Richter,1970, nr. 931)

Innenfor emnet `båter og seiling' la Leonardo også for dagen en utrolig kunnskapsmengde. Han var klar over hva vær og vind hadde å si for en seilas, han visste hvordan havstrømmer gikk og kunne påvirke et seilas og hvordan man kunne komme seg ut fra mindre malstrømmer på best mulig måte. Navigering var heller ikke et ukjent emne for ham, han beviste og redegjorde for den gamle metoden for farts- og avstandsmålinger i båt samtidig som han tenkte ut en ny og adskillig mer nøyaktig metode. Leonardo hadde også kunnskap om båtbygging og beskjeftiget seg ikke så rent sjeldent med å tenke ut nye og mer modifiserte båtkonstruksjoner. Han hadde sett problemene med båter som lett gikk ned etter et sammenstøt med for eksempel et skjær. Dette løste han med å konstruere en båt med dobbelt skrog som holdt seg flytende selv om den fikk slått hull i det ytterste skroget. Båter på Leonardos levetid i var utstyrt enten med seil eller årer. Det er derfor ekstra imponerende at Leonardo tenker ut et så utradisjonelt fremdriftsmiddel som skovlhjul. Man kan finne flere tegninger og forslag til drivkraft og utvekslingsmekanismer for å kunne drive skovlhjulbåtene hurtig frem. 10

 Selv om han innenfor båter og sjøfart har lagt ned en hel del arbeid var det innenfor kanalarbeid og arbeid med kanaliseringsplaner han virkelig fikk vist sine evner. Innenfor dette området er det helt klart at han fikk utrettet en hel del, han fikk endelig prøvet ut noen av sine planer i virkeligheten. Hvor han enn oppholdt seg i de senere deler av livet sitt utarbeidet han kanaliseringsplaner for stedets elver og floder. Han la planer om drenering av myrer, om store sluseprosjekter, om vanntunneler om broer, om alt. Mens han var i Milano og tjente 11 Moros hoff, drev han med store prosjekter for å kanalisere og gjøre elven Ticono, som ligger 25 km nord for Milano, seilbar med sluser og utgravninger. I Venezia fikk han ikke satt ideene ut i livet, men syslet likevel med planene om å lage en kunstig oversvømmelse, til vern mot eventuelle tyrkiske angrep. I Firenze jobbet han med planer om å forbinde flere av de store toscanske byene, Prato, Pistoia, Serravalle og Pisa ved å lede Arno ut i en kjempekanal. Slik skulle man kunne seile helt fra Firenze ut til havet ved Pisa. Selve ideen om en slik kanal var ikke ny, men ingen hadde kommet så langt i planleggingen som Leonardo. Men fordi Leonardo så snart måtte bryte opp igjen ble det med planene. Mens Leonardo tjente under paven i Roma var han med på dreneringen av de store myrete områdene nord for Roma kalt Campagnen.¹¹ Da han kom til Frankrike kunne han heller ikke her la kanal- og vannplanene sine ligge. Han jobbet også her med tørrlegging av store sumpområder, blant annet ved Loire og med sammenkoblingen av flere store floder for å gjøre byene nærmere knyttet til hverandre. For å forstå hans store engasjement i denne formen for ingeniørarbeid, må vi tenke på at floder og elver var den måten transport av varer lettest foregikk på. Det var elver og kanaler som var datidens hovedfartsårer og ikke veier som det er i dag.

 Til utførelsen av alle disse store arbeidene krevdes det store anleggsmaskiner som ikke fantes på denne tiden. Leonardo tok skjeen i egen hånd og utviklet store og effektive nok kraner og gravemaskiner til å hanskes med de enorme massene det her var snakk om. Ikke bare jobbet han med nye prosjekter, men også med å holde de gamle ved like. Til dette formålet tegnet han en spesiell mudderpram som var utstyrt med spesielle skovlhjul med spader på som skulle grave kanalene dypere. Det er innenfor dette området av Leonardos virksomhet vi kan finne et av de største bevisene på hans utømmelige genialitet. Under tømmingen av et sumpområde i Frankrike oppsto et aldri så lite problem i Leonardos planer; sjøen han skulle lede vannet ut i lå på nøyaktig samme høydenivå som sumpen. Dette gjorde det umulig og bruke den hevertmetoden han hadde tenk i utgangspunktet. Etter en del fundering på hvordan han da skulle løse problemet, kom han fram til en løsning som kanskje kan synes enkel, men som er helt genial og original. Leonardo tenkte: Har man ikke en høyde forskjell, ja hva gjør man da? -Man konstruerer en `kunstig' høydeforskjell! -Det han gjorde var og utvikle en form for giganthjulvisp som `vispet' et lite dragsug i vannet, nivået på bunnen av dette dragsuget lå da under nivået på sumpen. Da var det ikke lenger noe problem å tømme sumpen med den tiltenkte hevertmetoden. Genialt enkelt, ganske enkelt genialt!

 Det var ikke bare vann i store kvanta Leonardo viste sin interesse for, han jobbet også med de mindre sidene ved vannets egenskaper og instrumenter. Han utviklet en allerede lenge kjent oppfinnelse til det bedre; Arkimedes vannskrue. Han utviklet vannpumper blant annet til bruk innenfor jordbruk og en ny og meget effektiv brannpumpe, sammen med hans utskyvbare stiger utgjorde dette et nytt og sterkt våpen i kampen mot de store brannene som ofte herjet byene. Også innenfor det kulturelle jobbet han med vann, flere av hans nye og vakre fontener ble faktisk satt opp blant annet i Roma og Milano.

 Leonardo innså at vann var den kraftkilden som lettest lot seg temme og transformeres om til kraft i form av bevegelse i maskiner. Han konstruerte nye former for møllehjul som utnyttet vannets kraft enda bedre. Han var til og med inne på tanken med turbiner drevet med vann. Det skulle gå over 250 år før en mann ved navn Euler gjenoppfant denne ideen, og hele 300 år før den ble tatt i bruk for alvor. Leonardos møllehjul skulle drive maskiner av alle slag det var dreiebenker både til tre og metall, både de enkle og de mer kompliserte til å dreie skruer med. Det var flere typer av sager, valseverk for valsing av metallplater, wireflettemaskiner og vanlige spinnemaskiner for tråd og tautvinning. Også slipemaskiner var han beskjeftiget med å konstruere, fra de helt enkle til å slipe tre flater med, til de virkelig teknisk avanserte for fremstilling av linser og hulspeil til optiske forsøk. Leonardo holdt hemmelighetene bak de siste hemmelig,, fordi han var redd for misbruk av hulspeilene. For, som han selv sier et sted, var han i stand til å lodde med kraften av solstrålene samlet i et perfekt slepet hulspeil, og en slik enorm kraft kunne lett brukes til helt andre og langt mer farlige formål. Han benyttet også vannkraften til drift av store industrimaskiner, men dette kommer vi tilbake til under kapittelet om Leonardos arbeid med praktiske apparater.

 Vi skal nå bevege oss inn på et annet mindre teknisk område av Leonardos arbeider rundt elementet vann; broene. Innenfor arbeidet med militære effekter kom Leonardo også inn på transport og fremkomstmidler til bruk i en eventuell krigssituasjon. Til dette formål konstruerte han en rekke lett transportable og lett 'innstalerbare' broer, det var hengebroer og flytebroer som florerte i hans skisser. Men også utenfor krigssituasjoner syslet han med konstruksjonen av broer. Det mest kjente og det desidert største prosjektet av dem alle er broen over Bosporusstredet. 11502 i Roma, kom Leonardo i kontakt med en ambassadør fra det Osmanske riket de snakket sammen og Leonardo ble gjort oppmerksom på at sultanen lette etter en ingeniør som kunne konstruere en ny bro over Det Gyldne Horn, som er en liten bukt i Bosporosstredet. Leonardo sendte da et brev til sultanen hvor han skisserte opp et forslag til en bro over hele det store Bousporosstredet, fra Istanbull til den tyrkiske siden. 12