INGENIØR

 

-MILITÆR

 

Leonardo hatet krig og alt som hadde med det å gjøre, han kalte det `dyrisk galskap'. Likevel legger han mye av sin kunnskap og tid inn i denne industrien. Det kan ha en sammenheng med at her fikk han noe å bryne seg på. Her var det stadig nye problemer å løse og ting som kunne forbedres. Samtidig var forholdene på hans tid preget av store uroligheter, herskerene trengte nye våpen og ideer for å kunne vinne sine kamper. Her satt da Leonardo med flere ess i ermet og kunne egentlig fritt velge hvem han ville støtte med sine råd. Vi kan huske til bake til brevet hans til herskeren av Milano, der han kun legger vekt på sine militære kunnskaper. Jeg vil nok tro at han trosset sin overbevisning om at krig var en uting for å få stillet en hunger etter utfordringer. Det var under sin tid som militæringeniør for forskjellige herskere at Leonardo utviklet de fleste av sine ideer med hensyn til våpen og militæreffekter. Leonardo arbeidet en hel del med utvikling av nye fantasifulle og mer dødelige våpen. Han jobbet også mye med å forbedre kruttet, slik at det skulle kunne brenne hurtigere og få en større sprengkraft. I forbindelse med arbeidet med krutt utviklet han også flere typer kanoner. Han tenkte ut nye og mer effektive metoder til å få støpt, fraktet og oppbevart dem. En av de største oppfinnelsene han gjorde innenfor artilleriområdet, var å utvikle den revolusjonerende bakladnings metoden som brukes den dag i dag. Men det som var problemet for Leonardo her var at hans løsninger og ideer var for teknisk vanskelige å gjennomføre med de hjelpemidler og ressurser de hadde tilgang til på denne tiden. Den dampdrevne kanonen er en av de fa som han fikk virkeliggjort. Denne kanonen arbeidet med det som prinsipp at vann utvider seg når det blir til damp. Kaldt vann ble ført inn i et overopphetet kammer. Vannet ble til damp og det ble dannet et kjempetrykk som i sin tur drev ut et prosjektil av et tilknyttet løp. Nedtegnelser Leonardo har gjort om hvor langt denne maskin kunne drive forskjellige gjenstander, viser at denne konstruksjonen faktisk kom lenger enn bare til planleggingsstadiet. Denne typen kanoner er senere, blant annet i den amerikanske borgerkrigen og under den andre verdenskrig, blitt utviklet et stykke lenger og benyttet med suksess. Likevel overgikk de aldri de konvensjonelle kruttkanonene i styrke og anvendelighet. Leonardo konsentrerte sin virksomhet mest om forbedringer av allerede eksisterende utstyr. Han har en veldig spredning i hva han jobbet med, alt fra 'maskingevær' til krigs klubber. Han revolusjonerte geværets tennmekanisme, Fra å måtte tenne med lunte, utviklet han den moderne geværhanen som antenner kruttet med gnister fra en mekanisme utløst av avtrekkeren. Disse skissene gjorde Leonardo rundt år 1500. 15 år senere ser man de første tennmekanismene basert på denne idé. Våre moderne lightere er også basert på denne teknikken. Han studerte mye balistikk6 og aerodynamikk og ut i fra sine beregninger kunne han konstruere prosjektiler som var mer egnet til å drives raskt gjennom luften. En del av disse nye, aerodynamisk riktige, prosjektiler kan være til forveksling like våre moderne raketter. Han tenkte også ut de første granatbombene, kuler med sprengstoff som detonerte i det de landet. Særlig en av disse kulene var oppsiktsvekkende. Det var en stor kule som ble slynget ut av en enorm kanon (se bilde under). Når den så landet inne hos fienden, åpnet den seg og flere små kuler kom til syne ut fra disse igjen enda nye kuler som i sin tur eksploderte i et kjempe kule regn. Han har selv sagt om denne i et av sine manuskripter: `Den mest dødelige maskin som eksisterer[ ... ]kula i midten revner og sprer de andre utover, som sec fyrer av på kortere tid enn det du klarer å si en Ave Maria' (oversatt av meg fra R. Ladislao s. 189,1974) Slike prosjekter må sies å ha vært mest en visjon, teknikken var på langt nær klar for slike store oppgaver enda. Han sier også selv at han kunne lage en tidsinnstilt bombe som var så nøyaktig at detoneringsøyeblikket kunne bestemmes allerede ett år i forveien. Den jobbet til og med helt lydløst! En annen finurlig liten sak han pønsket ut, var en form for bombe som sprutet ut en konstant strøm med ildsprut. Denne var beregnet på å trilles mot fiendens tropper for å skremme dem på flukt. Han påstår selv i sine notater at han har utviklet en gass, `en giftig røyk' som kan drives over mot fienden så denne blir satt ut av spill og dør. Ikke bare jobbet han med disse avanserte emnene, som kruttet og artilleri jo er, han tok seg også av alle de gamle tradisjonelle våpnene og utviklet dem ett hakk videre. Vi kan for eksempel ta en titt på hva han gjorde med buer og armbrøst. Han tegnet en mengde med forskjellige buer og armbrøst som var påsatt skjold på alle mulige måter slik at skytteren kunne skyte og beskytte seg på samme tid. En annen av hans store og underlige prosjekter var et enormt armbrøst som kunne fyre av hele tømmerstokker. Han konstruerte også en mengde innretninger for å kunne fyre av armbrøstene i hurtig tempo. En enda eldre form for våpen han kastet seg over for å forbedre, var de gamle spyd og hellebarder. Han moret seg tydeligvis ofte, skal man dømme etter hvor mange ark med skisser det finnes av dette, med å utforme alle mulige fantasifulle og farlige spydspisser og hellebardhoder. Leonardo var ikke barre opptatt av hvordan man kunne angripe, men også forsvartsystemer likte han å more seg med. Fant han på et nytt angrepsvåpen tenkte han også ut måter for å forsvare seg mot dette på. Han brukte sine arkitekt- og tegneegenskaper til å utforme enorme og `uinntagelige' festninger. Det er særlig en av dem som brøt med de konvensjonelle skikkene for festningsbygg under renessansen. Han tenkte seg et tårn inngjerdet av tre sirkelrunde ringer med borgmur. Utenfor den tredje skulle det være en vollgrav og i mellom hver ring skulle det også ligge vann. I hvert av de fire `hjørnene' skulle det settes opp, et tårn som også var omgitt av vann. Det som var spesielt med borgmurene var at de ikke, som de konvensjonelle, var utstyrt med skyte skår og `veranda' på toppen. Nei disse var avrundede oppå og bygget i massiv stein, kun utstyrt med noen små ganger i midten til å bevege seg rundt i. Murene var bygget slik for at de skulle kunne tåle et angrep med tungt artilleri. Murene var sammenbundet med et nettverk av underjordiske ganger som lett kunne stenges av under et eventuelt angrep. Borgen skulle være utstyrt med skyteskår inne fra murene og skulle være bevæpnet med noen av Leonardos kraftigste nyutviklede kanoner og geværer. Når man ser festningen utenfra minner den sterkt om en bunker fra moderne tider. Det sier seg da selv at denne virkelig brøt med de klassiske prinsippene for festninger på denne tiden. Det var ikke bare styrken og 'utilgjengeligheten' han ville forbedre, han utviklet også flere feller og tekniske løsninger for å hindre storming av festningen. For å storme en borg var det vanlig å sette stiger opp mot festnings muren, Leonardo utviklet innretninger som dyttet stigene ut fra veggen slik at inntrengerne falt ned igjen. Men han utviklet også stiger som kan motstå denne formen for `feller' eller sette dem ut av spill. Dette eksempelet viser helt tydelig hvordan han leker krig med seg selv, finner han et angreps apparat finner han også en forsvars metode mot dette.

    Det var ikke bare landkrigen som opptok Leonardos interesse, også sjøslag var innenfor hans felt som krigsingeniør. Liksom han gjorde med artilleriet og prosjektilene på land, utbedrer og utvikler han også her en mengde med nye løsninger. Det dreier seg om torpedoer avfyrt av undervannskanoner, små `dødsflåter' utstyrt med sprengstoff nok til å sprenge hva det skal være og en utløsningsmekanisme som går av i det den treffer målet. Han sier om denne siste at den kan benyttes, ikke bare til å sprenge skuter, men også broer og hele havner. Han påpeker også at den er tryggest å benytte om natten og at det er viktig å male seilet svart for at den lille flåten skal være minst mulig synlig. I tillegg til å utvikle dette, har han en mengde ideer om hvordan man skal kunne oppholde seg i lengere tid under vann og hvordan man raskest og lettest kunne ta seg frem der nede. Metodene kunne benyttes for å bevege seg under fiendens skip for å bore dem i senk. Men som han sier selv: `Jeg er redd for at menneskets onde natur vil få det til å benytte disse ting til utøvelse av mord på havbunnen' (oversatt av meg fra J.P Richter,1970, nr. 1114), så derfor holdt han sine metoder hemmelig. En av de merkeligste innretninger han beskriver i sammenheng med krigføring og `undervanns opphold' er en dobbelt foret vest med et rør ut fra seg som kan settes i munnen. Denne vesten er fylt med noe han selv bare kaller for altio,7 noe som betyr åndedrett. Han sier selv at han skal forsøke den ut i fire timer under vann. At han sier dette kan tyde på at han må ha funnet et eller annet stoff som kan holde på luft, en eller annen slags `luftsvamp' som bare han visste om.