Kilde: skisse på Cod. Atl., fol. 384r-b (s 477 i 'Leonardo da Vinci ' , Reynal and Company) Materialer: Kryssfiner, eik, fire forskjellige ubestemmelige sorter av `oversjøisk' tre, huntonitt, furulister, messingplate, og jernstang.
Mål: Ca 30x35x9 cm
Størrelsesforhold: Ca 1:30
Også til denne modellen gikk jeg i gang med å studere Leonardos skisser nøye. Jeg hadde her et større grunnlag for mine egne tegninger. Hele arket var fullt av småskisser av hvordan skovlehjuldriften skulle fungere og se ut. Han skisserer opp en mengde av forskjellige måter for å skaffe nok kraft til å kunne drive skovlene rundt og hvordan kraften kunne overføres med tannhjul eller reimer. Jeg tok i hovedsak utgangspunkt i den store skissen midt på arket og en av de større oppe i venstre hjørne. Ut i fra den midterste konstruerte jeg drivverket og formen på skovlene og ut fra den andre gjorde jeg hovedformen på båten. Første delen av arbeidet med denne modellen gjorde jeg mer eller mindre likt som dobbeltskroget. Når jeg var ferdig med den sto jeg igjen med en profilen av en enkeltskroget båt. Denne skulle så utstyres med skovler. Det neste jeg måtte gjøre, var å lage et skipsdekk hvor man skulle kunne stå og betjene sveivene. Sveivene bøyde jeg til fra håndtaket på et gammelt plastspann. Den skulle i virkeligheten ha vært betjent av opptil fire menn, noe som ville gitt stor kraft. Skovlene lagde jeg av et spesielt hardt `oversjøisk' tre og messingstenger som jeg festet til akselen som kom ut fra drivverket. Tannhjulene er et kapittel for seg. Jeg hadde bestilt tannhjul av messing på Chlasolson i Oslo, men da jeg kom for å hente dem hadde de sånn helt plutselig sluttet å føre dem. Jeg bestemte meg da for å plukke ut tannhjulene fra et eller annet husholdningsapparat eller lignende, men de var enten for store eller av plast. Det endte til slutt med at jeg måtte skjære ut tannhjulene for hånd. Jeg valgte å skjære dem ut av huntonitt fordi dette er et forholdsvis hardt materiale som er lett å skjære i. Drivverket har en utveksling på ca 1:2. Det vil si at hvis man dreier sveiven en runde går skovlene to runder. Hele drivverket satte jeg så inn i en holder jeg hadde bøyet til av en 0,8 mm. messingplate og skrudd fast til båtsiden. Det å fa tennene til tannhjulene til å passe i hverandre og få hele drivverket, skovlene og sveiva å fungere sammen var et krevende og omstendelig arbeide som tok sin tid.
Heller ikke denne konstruksjonen fikk Leonardo noen gang prøvd ut i virkeligheten. Dette kan tydelig sees i et par små feil han også her har gjort. Skovlene på tegningene hans følger langs med skutesiden ned og stikker et stykke under båten. Hvis da skovlene hadde blitt drevet rundt ville de kilt seg fast mot skutesiden i det de hadde beveget seg oppover. Et slikt problem ville han lett kunnet løst hvis han hadde jobbet mer praktisk.
Skovehjulsbåter brukes ikke i videre grad i dag, men i middelhavsområdet brukes det fortsatt en del slike båter og på elvene i Amerika brukes det en litt annerledes type. Fordelen er at de ikke har en propell som stikker dypt slik at de kan ta seg frem i grunnere vann enn en vanlig propellbåt.