Kilde: skisse på ark oppbevart på British Museum i London (s. 289 i 'Leonardo da Vinci' , Reynal and Company)
Materialer: Kryssfiner, eik, tre forskjellige ubestemmelige sorter av `oversjøisk' tre, balsa, rundpinner og messingplater.
Mål: Ca 35x35x24
Størrelsesforhold: Ca 1:20
Utkastene jeg hadde å gå ut i fra her var ikke skisser, men tegninger, de var tydelige og eksakte. Alt kan tydes klart bortsett fra drivkraften og dens tekniske løsning. Her har nemlig Leonardo utstyrt alle fire hjul med tannhjulstagger stikkende ut fra den siden som vender inn mot vognen. I kontakt med disse står fire 'trommeltannhjul' som overfører bevegelsesretningen 900. Disse igjen er forbundet to og to, foran og bak, med hverandre i en sveiv. Denne løsningen ville i praksis føre til at hjulene foran og bak vil bevege seg i hver sin sveiv. Denne løsningen ville i praksis føre til at hjulene foran og bak vil bevege seg i hver sin retning, det ene vil drive forover og det andre bakover. - Et paradoks spør du meg! Det virker rart at Leonardo har kommet med et slikt forslag, jeg tror tegningene har vert gjort ganske raskt uten at han har fatt tenkt særlig mye over saken.
Av denne modellen måtte jeg
gjøre to skisser for å fa med alle detaljer og konstruksjonsprinsipper, en
ovenifra og et sideriss. Jeg startet arbeidet med å lage den indre vognen.
Hjulene skar jeg ut av kryssfiner og kledde med en messing reim.
Drivverket
som jeg beskrev ovenfor har jeg utelatt på grunn av sin feilaktighet. Den kunne
i realiteten vært drevet med hester også. Etter dette sto bekledning og ytre
finish for tur. Jeg begynte først å kle tanksen med kileformede planker, men
fant raskt ut dette var et vanskelig arbeid som hadde krevd en veldig presisjon.
Jeg valgte derfor en løsning med hele plater som jeg streket opp 'kunstige'
planker på. For å fa platene til å føye seg best mulig etter den koniske formen
dampet jeg platene før jeg monterte dem. Dette gjorde arbeidet litt lettere og
det ferdige resultat ble bedre. Kanonene fremstilte jeg av et oppkappet
messingrør. På andre modeller jeg har sett av denne konstruksjonen har man også
valgt å utstyrt det øverste huset med kanoner. De har heller ikke tatt hensyn
til at man skal kunne sitte inne og se hvor man kjører. Her valgte jeg derfor å
lage et utkikkstårn hvor en person kan sitte og korrigere fremdriften ved å gi
direksjoner til de som oppholder seg nede og driver farkosten fremover. Ser man
nøye på Leonardos tegninger ser man her at heller ikke han har utstyrt
toppetasjen med kanoner. Når det gjelder kanonene har jeg kuttet relativt
drastisk i antallet. Leonardo hadde tegnet opp minst førti stykker av dem, men
av praktiske hensyn har jeg utstyrt den med litt færre.
Når man ser denne farkosten der den står ferdig får man følelsen av å stå for an et atskillig mer moderne militært kjøretøy enn det i virkeligheten er. De første tanksene som ble laget til første verdenskrig hadde trekk over seg som lett kan gjenkjennes i denne modellen. Leonardo sin intuisjon med den overbygde stridsvognen var å lage et fartøy som ikke bare kunne beskytte krigerne mot eventuelle pilregn. Den skulle også ha en skremselseffekt der den buldret frem mens den skjøt til alle kanter. Han tenkte den brukt til å brøyte vei i gjennom fiendens linjer slik at kavaleriet og infanteriet som kom etter fikk en lettere oppgave.